Det var våren 1998 og vi hadde ventet på å få adoptere et barn fra Russland i drøye to år. Endelig kom telefonen, uventet på en lørdags ettermiddag. En liten gutt på snart fire år i Nordvest-Russland ventet på nye foreldre etter å ha tilbragt hele sitt lille liv på barnehjem.

Den formelle og rettslige prosessen ble satt i gang, en svært krevende øvelse i et Russland som på den tiden var rammet av hungersnød i Kola-regionen. Russland svarte på tilbud om hjelpesendinger, blant annet fra Norge og Finnmark, med å stenge grensene sine. Innrømmelsene om at sult og nød var utbedt satt langt inne hos Russiske myndigheter.

Tross de formelle øvelsene vi skulle gjennom, ble det opprettet kontakt mellom lille Aleksej og hans nye familie i Norge. Vi fikk tegninger og bilder og jeg husker så godt den gule permen med Ole Brumm på forsiden som vi sendte til ham på barnehjemmet. Permen var fylt av tegninger og små brev. Selvsagt også bilder av mamma, pappa og storesøster.

I samme tidsrom ble det vedtatt en ny adopsjonslov i Russland. Senere ble denne gitt tilbakevirkende kraft slik at barn som hadde ventet i årevis allikevel ikke fikk nye foreldre.

Utpå høsten ble rettsaken utsatt igjen og igjen og vi skjønte mellom linjene at her var det noe som var fryktelig galt. Ingen ville med rene ord fortelle oss hva som foregikk, ikke adopsjonsforeningen, ikke Russiske myndigheter, ikke UD. Øredøvende taushet og vår følelse av avmakt var total!

Vi følte oss veldig ansvarlig overfor det barnet som ventet på oss. Han var fire år og hadde fått forhåpninger og løfter om en mamma og en pappa, oss som han hadde bilder av i Ole Brumm-permen sin.

I desperasjon kontaktet vi NRK som var inne på Kolahalvøya med sitt team pga. hungersnøden. Journalisten oppsøkte barnehjemmet og ringte oss mens hun var der. Hun hadde hilst på en liten gutt som fortalte at han het Aleksej og han hadde spurt om journalisten ville se noe fint han hadde fått.

I følge journalisten viste han stolt frem sitt kjæreste eie, slitt i kantene fordi han hadde det med seg overalt; en gul perm med Ole Brumm-motiv. – Skal jeg vise deg mammaen og pappaen min?

Aleksej fikk aldri en ny mamma og pappa.

(Adopsjonsforeningen og norske myndigheter la sterkt press på oss for å la saken ligge av diplomatiske hensyn. Fjernsynsinnslaget som NRK var parat til å lage ble derfor aldri en realitet og rettsaken kom aldri opp for Russisk domstol).