Fjortis!

Vesla blir snart fjortis. Hun leker
med Snorkfrøken og ser på Barne-TV. Hun gjør lekser og legger seg kl. 20.00.
Sharp! Hun har ingen prinsessesøvn å miste – hun skal tross alt på skolen i
morgen. Skolen hun elsker over alt i verden. I tillegg til Snorkfrøken, da.

Vesla planlegger sin egen 14-årsdag. Her skal være ballonger og seigmenn,
sjokoladekake og pizza. Hun vil ha den nærmeste familien på gjestelisten. Hun
ønsker seg aller mest en sånn bok til å sette glansbilder i. Gleden og
forventningen er til å ta og føle på.

Vemod og forventning

På merkedager reflekterer vi ofte mer enn ellers. Tenk om? Hva hvis hun
var som de andre? Hvordan kunne det vært? Jeg kan ikke fri meg helt fra en porsjon
vemod over at denne vakre, unge jenta ikke
skal oppleve ungdomstiden slik vanlige ungdommer gjør. Denne rosen hører hjemme i en annen bukett. Men samtidig som jeg befinner meg i mitt eget
vemod og luften er ladet med Veslas forventning, strever mange fjortisforeldre
med større ting.

Justin Bieber er i
byen!

Fjortisjenter går av skaftet, de skulker skolen og
tilbringer tiden med å jakte på et glimt av hjerteknuseren. På jobben hører jeg noen av mine kollegaer,
fjortisforeldre de også, der de på telefon med sine håpefulle formidler milde
og strenge formaninger om hverandre. Vi
snakker om Bieberfeberen ved middagsbordet hjemme. Sønnen på 15 himler med
øynene og Vesla spør med sin åpne, naive nyskjerrighet: “Justin Bieber – hvem er
det?”

Plutselig er mitt vemod snudd til sympati med de andre
fjortisforeldrene. Vi har alle vårt!