«Norge er stolt av deg!» Ja, det sa
han, reporteren fra Empo TVNRK Sportsrevyen 3. februar 2013. Det var
reportasje fra Special Olympics i Pyeongchang, Sør-Korea. Idrettsmønstringen
som favnet 2300 utøvere fra 117 land. 27 av dem representerte Norge.

Hvordan
gjøre verden til et bedre sted?

I forbindelse med lekene deltok
fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi på en konferanse i Pyeongchang.

Hun ble spurt hvorfor hun støtter
disse idrettslekene for mennesker med utviklingshemming.

“I
want to learn from you. I want to learn how to make my country a better place,
how to make the world a better place.”

På spørsmålet om hvordan hun tenkte
seg at verden ville være uten mennesker med funksjonshemminger, svarte hun:

“I
think it would be a less compassionate world. I think we do need people with
certain difficulties in order to bring out the compassion in us. Because there
is good in human nature.”

Forakt for de svake. Enfoldigheten truer
mangfoldet

Dette står som en sterk kontrast til
hva vi vet om trakassering av mennesker med en eller annen form for funksjonshemming.
Fenomenet er der, midt blant oss. Det handler om
hele spennet fra små fornærmelser via utestengelse til grov
vold.

Samfunnets fornektelse av at dette
skjer er en syretest av vår sanne inkluderingsevne. Dette fenomenet er som
oftest ikke å finne på agendaen når vi snakker om mangfold og inkludering. Er
det kanskje ikke politisk korrekt nok? Eller er det rett og slett ikke
interessant nok fordi det ikke gjelder deg? Er inkludering og mangfold moteord
som ikke rommer de svakeste – de som setter samfunnets inkluderingsmuskulatur
på prøve? Slik at vi virkelig får trent.

Enfoldigheten truer mangfoldet fordi vi
uten forskjellighet ensrettes og blir like. Dyrker vi likheten er vårt
velferdssamfunns bærekraft truet. Trusselen er relevant for oss alle når vi
setter samfunnsbærende verdier på spill. Taushten om forakten for de svakeste
bidrar at ekskludering og utenforskap får vokse i fred.

Dette
vil vi ikke snakke om!

Årets mottaker av Livsvernprisen 2013
er forfatteren Thorvald Steen. I en kronikk i Aftenposten 4. februar 2013, tar
han et oppgjør med hva statsminister Jens Stoltenberg egentlig mener med sin
visjon «Et inkluderende, likestilt og trygt Norge» slik han snakket om i siste
nyttårstale. Steen spør ”Hvem får være med”?

Jeg spør det samme. Og hvis svaret er
at alle skal med, også mennesker med funksjonshemminger, hvorfor snakker vi
ikke om hva det betyr i lys av denne visjonen?

Er likeverd og rettferdighet forbeholdt
de såkalt normale? Hva står vi overfor, du og jeg, hvis vi blir syke, skadet
eller gamle og trenger noe mer fra fellesskapet? Da er de jo vi som er
funksjonshemmet.

Vi
satser alt!

Tilbake til Pyeongchang hvor reporterne
begeistret roper ut: ”Vi satser alt. Norge har tatt drøssevis av medaljer!”

Med brennende engasjement formidler de
to reporterne historier om motgang som har styrket, om å satse alt og om å nå
sine mål.

Når de roper til utøveren som har tatt
sitt etterlengtete gull: ”Norge er stolt av deg”, skulle jeg ønske at det var
helt sant. I inkluderingens og omtankens navn. Eller sagt med
ordene fra Aung San Suu Kyi: ”Because it makes the world a better place”. For all of us!