Verdibasert menneskesyn

I jobben min snakker jeg ofte om verdibasert ledelse. Det
handler om å legge organisasjonens verdier, ofte kalt kjerneverdier, til grunn
som styrende for holdninger og valg av handlinger som menneskene i
organisasjonen utøver. Jeg pleier ofte å si: verdier er ikke noe vi har, det er
noe vi gjør. Det er noe enkeltmenneskene i organisasjonen forpliktes av, noe som fremmer fellesskapet på vei mot
overordnede mål. Det kan innebære at det forplikter enkeltmennesker til å velge atferd basert på hva
som er best for fellesskapet – også når det ikke helt stemmer overens med hva en
mener er best for seg selv her og nå. Her ligger kjernen til
verdikonflikt.

Hva med meg da? Egeninteresse vs samfunnsinteresse

De fleste av oss ønsker å være del av et samfunn hvor vi omsluttes av grunnleggende
verdier som respekt, likeverd og
rettferdighet. Men hvordan kan du og jeg være med på å dyrke
disse verdiene? Hva når dilemmaene melder seg?

Den siste tiden har jeg fulgt noen av de mange debattene om
bioteknologilovgivning og medisinsk etikk. Enkelt sagt settes
spørsmålet om individuell rett til å fjerne forster med visse egenskaper (må
ikke forveksles med retten til selvbsetemt abort) opp mot samfunnets verdier og interesser. Saklige motsetninger og uenighet er bra og nødvendig for at politikere og
lovgivere skal kunne fatte gode beslutninger på vegne av og til beste for
fellesskapet. En av debattene knytter seg til forfatter og brageprisvinner Lars
Amund Våges velskrevne innlegg «Menneskesyn».

Det du sier og det du gjør. Verdier for hvem?

Jeg skal ikke ta debatten
her. Den er stor og krever innsikt , kunnskap og saklighet som jeg ikke
besitter nok av. Allikevel tar jeg meg den frihet å gjøre meg noen tanker
om språkbruken og noen av de holdninger som
reflekteres i debatten.

Kan man si: «Det beste for samfunnet og
dermed oss alle, ville vært et samfunn bestående av mennesker som alle er
funksjonsfriske og bidrar til samfunnet, ikke som bare er en byrde fra de blir
født til de dør» og samtidig være for respekt og likverd? eller «Jeg
vil at samfunnet skal legge til rette for at jeg kan velge hva som er best for
meg og så får det samme samfunnet ta vare på respekten og likeverdet for alle
andre»?

Hvordan omhandler vi verdiene våre i debatten?

Dersom vi ser denne debatten som et
uttrykk for hva slags samfunn vi vil ha, hvilke samfunnsbærende verdier vi skal
dyrke, ser det ut som om mange vil ta oss bort fra det vi oftest er enige om.
Respekt, likeverd og rettferdighet. Disse verdiene er normative, dvs
retningslinjer for vår atferd i samfunnet. Summen av individuelle valg basert
på hva som er i egen interesse utgjør til slutt samfunnets holdninger og verdier
– det som vi alle blir omgitt av og vurdert etter.
I vår søken etter å kvitte oss med menneskers annerledeshet eller skavanker som noen velger å kalle det, gjør vi på mange måter
vårt samfunn mindre robust. Vi risikerer å få et samfunn som ikke evner å ta
felles ansvar og vise omsorg. Omsorg som de fleste av oss vil trenge fra fellesskapet
en eller flere ganger gjennom livet.
Jeg har en datter som har en psykisk utviklingshemming som følge av en
hjerneskade hun fikk som liten. Det kan skje.
Om jeg er like glad i henne som da hun var “normal”? Ja! Tror jeg hun møtes av
samfunnet med mer respekt, likeverd og rettferdighet av at vi sorterer? Nei!
Tror jeg at det da blir mer ressurser igjen til henne og de andre som kommer
til å bli funksjonhemmet i løpet av livet? Nei! Fordi da er de holdninger som kommert til uttrykk her som vil styre de samfunnsbærende
verdiene.
Da er respekt, likeverd og rettferdighet forbeholdt de skavankløse selv.