Jeg er så heldig! Jeg har ikke bakt et eneste slag og gølvet er på ingen måte vaska. Tar jeg meg riktig sammen, får jeg kanskje skriblet noen ord på et og annet julekort som i beste fall dumper ned i
mottakerens postkasse i romjula.

Men jul
blir det, lell. Jeg går inn i det som kommer med
glede og vemod i skjønn forening. Gleden over å dele og å ha mine rundt meg. Vedmod
over det som kunne vært, men som ikke ble.

Iphone og almanakk

Gjennom
livets bølgedaler følger vi store og små mennesker. Mine barn går inn i julen med svært så forskjellig tilnærming. Eldstedatteren reiser
utenlands med kjæresten, tenåringssønnen gleder seg til endelig å få slappa’ og i den grad det
finnes noe inderlighet her, er det knyttet til hans inderlige ønske om en Iphone under treet. Vesla gleder seg til jul,
ikke som 13-åringer flest, men med den åpne og barnlige forundringen. Som om det er noe aldeles nytt
og uopplevd i vente. «Hva gleder du deg mest til?», spør jeg henne. «Jeg gleder meg så fryktelig til å gi alle gavene jeg har laget til vennene og familien min», kommer det gledesstrålende. «Ønsker du deg ikke noe selv, da?», spør jeg. «Jo, jeg ønsker meg en almanakk, sånn
at jeg kan følge med på dagene». Ja, sånn er Vesla.

Sorgen og gleden

Det er
trist at Vesla ikke får de mulighetene andre barn får. Jeg er lei meg for at hun ikke kan det andre kan. At hun
aldri vil lære det, heller. Og det kommer
så tydelig frem nå når luciafester, juleskuespill
og avslutninger er til for å vise fram alt barna kan. Jeg
ser på med litt vondt i magen, med
vedmod og et snev av sorg. Men midt i dette finnes gleden og påminnelsen om hva som er viktig.

Vesla minner
meg på det hver dag. I jubelen over
sjokoladen i kalenderen, i hemmelighetene som hun på sitt rare vis pakker inn, i den stigende forventningen som
overgår alt annet. Den
uovervinnelige gleden av å gi.

Et liv med mening

Jeg har
lett etter meningen med at jeg har fått tildelt de utfordringer
livet med Vesla byr på. Gjennom tunge stunder i det som har vært og i bekymringen for det som kommer.

Kanskje
er det ikke så viktig å finne svaret, men å leve med den meningen det
gir? Ta livet som det kommer og ta i mot. Ta steg for steg. Leve med sorger,
gleder og håp. Og lære av Vesla. Jo, min santen, det er masse Vesla ikke kan. Men leve fullt
og helt og intenst tilstede i hvert et øyeblikk – det kan hun! Er ikke
det selve kjernen i et meningsfullt liv?

Takknemlighet og deling

Noen sa
en gang at det viktigste du kan lære et barn er å dele og å være takknemlig.

Hvis det
er en kompetanse, ja da har vi verdens beste forbilde i Vesla. Så kanskje er jeg rett og slett veldig heldig og har funnet
meningen med at det ble som det ble.

I takknemlighetens navn – God jul!

Tegning: Børre Botnmark