I dag, på FN-dagen for
personer med nedsatt funksjonsevne, strekker media seg litt lengre enn ellers.
I dag snakker vi om de «funksjonshemmede». Og da snakker vi stort sett om de
som har fysiske funksjonsdsettelser, men ellers såkalt normale forutstninger
bl.a til deltakelse i arbeidslivet. Og selv da er offerrollen snublende nær å
bli tildelt en hel gruppe ulike mennesker.

Men mennesker med
utviklingshemming snakker vi ikke om – de lander fortsatt på utsiden av
debatten. Så vet vi det!

Arbeid og verdighet. For hvem?

Vesla er 13 år og har
staket ut kursen. Hun skal arbeide i butikk. Tror hun, ja! Hun vet ikke enda at
systemet som skal ivareta hennes behov og rettigheter allerede har staket ut
kursen i retning uføretrygd så snart hun fyller 18. Hun har ikke rett til
utdanning etter videregående. I beste fall kan hun håpe på et såkalt dagtilbud,
en aktivitet hvor det nærmeste hun kommer drømmen sin er å leke butikk og hvor
lønna er uføretrygd. Samfunnets begrunnelse er at hun har en psykisk
utviklingshemming. Vil Vesla slippe til med sine evner og arbeidsglede? Er det
for mye forlangt at hennes yrkesevne i det minste kartlegges?

Det stengte arbeidslivet

Arbeidslivet er i
tillegg til mye annet også en arena for relasjoner, samhandling og
samfunnsdeltakelse.

Trenden over de siste ti
årene er at stadig færre mennesker med utviklingshemming er i arbeid. Til tross
for fri flyt av begreper som mangfold og inkluderende arbeidsliv, er den
praktiske virkeligheten at Norge har et utstrakt arbeidskraftbehov samtidig
som vi tillater oss å stille arbeidsvillige mennesker utenfor.

Enfoldig mangfold

I mangfolds- og
inkluderingsdebatten snakker vi blant annet om hvordan vi bedre kan slippe til
og inkludere mennesker som vil arbeide. Da snakker vi om mennesker med
flerkulturell bakgrunn, innvandrere, mennesker med psykiske lidelser eller
fysisk funksjonshemming. I store trekk er det bred enighet om at vi som samfunn
ikke har råd til å la menneskers yrkesevne stå ubrukt.

I denne debatten snakker
vi allikevel ikke om mennesker som har en utviklingshemming.

Samfunnet har ingen
forventning til deres yrkesevne. Har vi som samfunn virkelig råd til å være så
enfoldig?

I have a dream!

Jeg ønsker meg, og jeg
vil kjempe for, et samfunn som evner å se at de individuelle forskjellene
mellom mennesker med psykisk utviklingshemming er like store som hos oss andre,
kanskje til og med større. Som kan se at vi ikke snakker om en gruppe med
«likesinnede» mennesker som om de var en ensartet gruppe med like
forutsetninger, behov og evner.

Jeg ønsker meg
politikere og ledere som tar sjansen på å skape et robust samfunn som har plass
også til mennesker med utviklingshemming. Et samfunn som er raust og som
omfavner alle menneskers arbeidsevne og -glede. Fordi vi ikke har råd til å la
være!