Så sto hun der foran klassen sin. Med de store mandelformede øynene rettet mot gulvet og med skammens skjær over ansiktet.

Hun hadde
latt seg rive med av en uoversiktlig situasjon hvor hun ikke kunne lese de
sosiale kodene. Med sin utviklingshemming klarer hun ikke alltid å tolke omgivelsene og det menneskene rundt henne gjør.

Hun er klønete og snill som dagen er lang. Vel vitende om at noe er
ugreit når hun bare får tenkt seg om litt lengre enn oss andre.

Sårbarhetens
kraftfelt

“Jeg
må si unnskyld”, sier hun
til læreren sin.

Og så skjer det at Vesla stiller seg opp foran hele klasse 7c.
Med fortvilelsen skrevet i alle ansiktstrekk, med hjertet i hånda og sårbarheten åpen for vær og vind.

Hun ber
to av klassekameratene spesielt om unnskyldning for det klønete hun gjorde. “Unnskyld, unnskyld, kjære vennene mine. Jeg er så
glad i klassen min”, utbryter hun før gråten og redselen tar over.

Klassen med nestenfjortiser er beveget. Hvem av dem ville frivillig stått frem med en sånn sårbarhet? Kule som de er. «Ingen fare, Vesla – dette tåler vi», lyder responsen.

Raushetskompetanse

Denne
klassen får en raushetskompetanse som er
viktig for samfunnet. Deres evne til omtanke blir utfordret i det daglige ved å ha en medelev med utviklingshemming. Disse ungdommene lærer noe om toleranse og inkludering som setter varige spor. De erfarer at raushet bygger relasjoner. Relasjoner som gir samhandling og bringer frem det beste i andre mennesker.

Mangfold og raushet er vinn – vinn

Flytter
vi oss ut av klasserommet til 7c og over på andre samfunnsarenaer, vet vi
at slik kompetanse er etterspurt lederkompetanse. Fordi det er produktivt og
gir konkurransemessige fortrinn for virksomheter som har blikket rettet mot
fremtiden. Nettopp derfor vil noen av de fremste lederkandidatene i fremtiden komme fra klasse 7c.