Nylig var jeg
deltaker på Virkekonferansen X-faktor. De store linjer i konferansens tema handlet om
menneskene som er innenfor arbeidsmarkedet, de som står utenfor og de som
kommer utenfra.

Her gikk debatten
blant annet om hvordan vi bedre kan slippe til og inkludere mennesker som vil
arbeide, men som av ulike grunner ikke slipper til.

I det store bildet
er det bred enighet om at vi som samfunn ikke har råd til å la menneskers yrkesevne
stå ubrukt. Det ble snakket om mennesker med flerkulturell bakgrunn,
innvandrere, mennesker med psykiske lidelser eller annen sykdom.

NAVs håndtering av
rollen som lokomotiv på den såkalte arbeidslinja – den der alle skal med – ble
som vanlig en sentral del av debatten.

Enfoldighet
satt i system

Så satt jeg der i
salen og hørte på debattantene. Ikke så mye som et pust av erkjennelse av at arbeidslinja
faktisk ikke er for alle. Mennesker med utviklingshemming er nemlig definert ut
av denne «alle skal med»-tenkningen. De er ikke en del av NAVs oppdrag på vegne
av samfunnet. De er plassert under «helse»
og sorterer under den enkelte kommunes helse- og omsorgsforvaltning. De
fleste mennesker med utviklingshemming og
som har yrkesevne får ikke kikke inn
døra til arbeidsmarkedet. De får ikke en gang stå på venteliste. Samfunnet har
ingen forventning til deres yrkesevne. Har vi som samfunn
virkelig råd til å være så enfoldig?

Der skal jeg
jobbe fordi jeg er så flink!

Noen timer etter
konferansen henter jeg Vesla som har vært hos fritidskontakten sin. På veien
derfra kjører vi forbi en Rimi-butikk. «Der skal jeg jobbe når jeg blir stor,
mamma». «Javel, sier jeg – hva slags oppgaver tror du at du får der da?»

Og hun har svar på
rede hånd: «Rydde, sitte i kassa, ta i mot penger, veksle, være hyggelig mot
kundene og hjelpe andre, vel», sier hun. Dette sier hun med den største
selvfølgelighet. Og det er lett å forstå: Hun kan jo regne og skrive, hun vet
hva veksling er. Hun har tellekanter i skapet og orden i sysakene. Hun er en dreven
kunde og kan butikken og dens vareutvalg i detalj. Hun er elskelig mot alle
rundt seg. Hun har allerede mange av de etterspurte kvalifikasjonene. Og hun er
bare 13 år. Men hun har en utviklingshemming og er ikke helt som oss andre.

Utenfor
utenforskapet

Jøss, Vesla har
en ambisjon – det er da noe! Og jeg gleder meg over hennes virketrang og framtidstro, men
jeg blir også lei meg. Lei meg fordi jeg vet at hennes reelle yrkesevne ikke er
ønsket i samfunnet.

Systemet som skal
ivarta hennes behov og rettigheter har allerede staket ut kursen i retning
uføretrygd så snart hun fyller 18. Hun har ikke rett til utdanning etter
vidergående. I beste fall kan hun håpe på et såkalt dagtilbud, en aktivitet
hvor det nærmeste hun kommer butikkmedarbeiderdrømmen sin er å leke butikk og
hvor lønna er trygd.

Ikke alle
mennesker med utviklingshemming har yrkesevne, og variasjonen er stor. Mangfoldet
er stort også innenfor denne gruppen. Allikevel forholder samfunnet seg til dem
som om de var en ensartet gruppe mennesker med like behov og evner.

Jeg satt i salen
der og tenkte at mennesker med psykisk utviklinghemming er gjemt og glemt. De
er de mest marginaliserte av alle. Mennesker vi ikke engang snakker om når vi
velger å snakke om dem som står utenfor.