Nå overdriver du vel, tenker du? Ja, selvsagt gjør jeg det. Foreldremøter er foreldremøter.

Men akkurat nå, når jeg står på farten til foreldremøte ved spesialavdelingen Vesla tilbringer dagene sine, kjenner jeg at jeg gleder meg. Gleder meg til vennlighet, oppmerksomhet og aksept. Aksept for Vesla og hvem hun er, hennes muligheter. Optimisme og fremtidstro, tross alt.

Slik var ikke foreldremøtene da Vesla gikk i den såkalte normalskolen. Vi grudde oss, skammet oss, følte oss uglesett og utstøtt. En byrde for skolen og samfunnet.

Vi har ikke forandret oss, men livet er forandret etter at at skolehverdagen ble endret fra “normal” til “spesial”.

Vesla er ikke lenger et lite persilleblad med stusselige kommunikasjonevner. Ikke lenger tilsidesatt og utenfor. Hun setter blikket i oss og uttrykker mening, retning og vilje i sitt eget liv.

Ja, det handler om kompetanse og ressurser i skolen. Men dypest sett handler det om menneskesyn og respekt for mennesker som ikke passer i normalen.

Men du, nå må jeg stikke på foreldremøte!