Debatten går om fosterdiagnostikk og tidlig ultralyd. Om
sortering av mennesker. Om hva som er normalt. Om hvor mye av det unormale
samfunnet kan tåle.

En vanskelig debatt på alle måter. Alle ønsker seg friske
barn. Ingen ønsker å bli utsatt for sykdom hverken for seg selv eller andre.

Life sucks! Who’s normal?

Hvordan kan vi innbille oss at det skal være enkelt? Livet er ikke bare det vi ønsker – det er
fullt av humper i veien for de fleste av oss. Hva slags idealer setter vi da
opp for samfunnet vårt? Et samfunn for alle eller kun for noen spesielt utvalgte? Hva innebærer det i så fall og
hvor skal grensene gå for hva som er friskt nok eller normalt nok?

Jeg vet ikke svaret, men det skremmer vettet av meg at rammen
for hvem det er plass til blir trangere og trangere, både i skole, arbeidsliv
og samfunnet for øvrig. Det skremmer meg at stadig flere grupper marginaliseres
og lander på sidelinja av samfunnet og reduseres til byrde for fellesskapet. At rene
pengeøkonomiske hensyn er drivere i et
samfunn som ikke tåler å se seg i speilet i redsel for å finne det unormale,
det uskjønne. Et samfunn som ikke evner å utnytte ressursene sine hvis
ressursene sitter i hendene eller mellom ørene hos mennesker som ikke er som
alle andre. Vil vi ha et samfunn hvor snevre definisjoner gjelder og hvor du
skal være flink, tynn, trent og pen for å få være med? For ikke å snakke om NORMAL! Hva nå det måtte
være….

Tåler samfunnet utfordringen?

Et av mine barn har en psykisk funksjonshemming. Jeg vet altså at det er ikke lett og det skal ikke males rosenrødt. Historiene
om at annerledesbarna er så søte og glade er ofte langt fra virkeligheten. Ja, det er sorg og smerte,
avmakt og kamp. Innimellom er også sol og glede, latter og sang. Jeg har lært noe om menneskesyn og respekt som jeg ikke kunne fra før. Det utfordrer meg som
menneske. Jeg utfordrer derfor det samfunnet jeg tar del i ved at jeg stiller
spørsmål som må stilles. Spørsmål om hva fyndord som mangfold og inkludering
betyr i praksis.

Annerledeshet utfordrer
samfunnets grenseganger, vårt mennesksyn, vår kollektive omsorgsevne og
vår evne til å ruste oss mot utfordringer. På den måten er det dannende for oss
som enkeltmennesker og som samfunn.

Jeg unner ingen det vanskelige valget som medisinske fremskritt
gjør mulig. Jeg er veldig glad jeg ikke fikk et valg å ta.