Kan man dø av bekymring?

Ja, det var et spørsmål jeg stilte meg selv fra tid til annen
gjennom flere år. Hver dag satt jeg på sengekanten og grudde meg til det som
dagen kunne bringe. Det var noe som ikke stemte med barnet vårt. Sykdom og
sykehusinleggelser, sen utvikling og manglende språk. Jeg vekslet mellom å
bekymre meg for at hun ikke skulle leve opp til at hun aldri kom til å snakke.
På riktig dårlige dager tenkte jeg at bekymring og fortvilelse kom til å bli
min bane.

Kronisk beredskap

Mannen min og jeg satt hver søndag og la plan for kommende
uke. Plan for å få gjennomført møter, reiser og undervisning selv om Vesla ble
syk eller noe skjedde i barnehagen og etterhvert på skolen. Normalen var at noe skjedde og vi var i konstant
beredskap og tok aldri for gitt at plan A ville holde. Det gjorde den som regel
ikke. Plan B og C måtte ofte iverksettes før uken var omme. Jeg fortvilte over et barn ingen forsto, plaget
av dårlig samvittighet over søsken som ikke fikk den oppmerksomheten de
trengte. Frykten for å ikke levere godt nok i jobben.

Skulle jeg finne meg en lettere jobb?

Jeg ledet møter og forhandlinger, holdt foredrag og
underviste, drev omorganiserings- og nedbemanningsprosesser. Det handlet om å
mobilisere all rest av krefter for å fremstå trygg og handlekraftig. Jeg følte det som å tråkke i vann motstrøms og all all kraft med for
å ikke bli sug under. Ingen på jobben visste
om min situasjon og tilbakemeldingene på det jeg utrettet var gode.
Tilsynelatende alt vel.

Min mor foreslo at jeg skulle se meg om etter en annen jobb.
En jobb som ikke krevde ansvar for strategier, organisasjonsendringer, store
prosjekter, reising og stor arbeidmengde. – Dette er altfor krevende for
deg med din livssitusjon, sa hun.

Arbeid som mestringsstrategi

Jeg klorte meg fast, planla og var i konstant beredskap,
jobbet netter og helger. Hvorfor? Lederrollen
og oppgavene ga meg mulighet til å påvirke, det ga meg handligsrom og resultater. Jeg var en ressurs for
organisasjonen. Opplevelsen av å mestre
ga meg pause fra fortvilelse og bekymring.
Det tvang meg til å mobilisere og hjalp meg til å hente fram den lille reserven
av mobiliseringskraft. En kraft som gjorde meg målrettet og effektiv i arbeidet
og som gjorde meg i stand til å kjempe for Vesla. Det kostet, men jeg er sikker
på at arbeid for meg var den beste medisin mot å gi etter for fortvilelsen. Jeg våger følgende påstand: Kombinasjonen av
rollen som mamma for et barn med utviklingshemming og rollen som leder, har styrket
meg som person og gitt en ekstra dimensjon til mitt lederskap.